Det har blitt noen eksponeringer med min trusty Panasonic GX1 siden den kom under juletreet i 2011, og med det også noen erfaringer. Jeg satset på at det skulle bli et hverdagskamera, det som alltid var for hånden når min 35 mm fullformat speilrefleks Canon 5DmkII er for svært og tungt og drasse på. 
Det jeg fort måtte erkjenne, var at å kun bruke LCD-skjermen bak for å kontrollere utsnitt og eksponering ikke var helt optimalt ved utendørs photoshoots. En ser bare en svart skjerm rett og slett. Spesielt vanskelig ble det når jeg skulle stille fokus manuelt på mine ikke-Panasonic objektiver, som f.eks Canon FD eller Canon EF via adapter.
Faktisk var det så lite tilfredsstillende at jeg gikk til innkjøp av en egen søker som settes i blitzskoen til kameraet, Panasonic DMW-LVF2. Denne gjør jobben helt greit, er vippbar med justerbar dioptri og gir nok skjerming fra sollys til at man kan fotografere utendørs. Ulempen er derimot at kameraet blir vesentlig større, det går ikke ned i en lomme eller liten fotoveske uten trøbbel. I tillegg er det en ikke uvesentlig merkostnad, OG du kan ikke bruke ekstern blitz samtidig.
Jeg har som sagt brukt kameraet mye. Det tar utmerkede bilder, eksponeringene er stort sett stødige og autofokusen på pancake-zoomen GX14-42 jeg kjøpte med er knallstø. Dette objektivet har lysstyrke 3.5-5.6 og er ikke noen vinner når dagslyset er borte. Selv om kameraet kan presse ISO teknisk til 12800 er ikke ISO over 800 noe å satse på.
Det som har irritert meg aller mest med kameraet er nok at det er alt for lett å komme borti en av de utstående knappene på “hjulet” under tommelgrepet bak. Det er ikke få bildeserier som har blitt helt ødelagt fordi jeg uforvarende har endret ISO, hvitbalanse eller AF-innstillingene i det jeg plukket opp kameraet. Hvis knappene hadde ligget plant med bakplaten slik som de andre under tommelgrepet tror jeg kameraet har vært betraktelig mer brukervennlig. Til tider har dette irritert meg såpass at jeg har vært på nippet til bare å legge det ut på Finn.no.
Jeg reiser en god del gjennom jobben, men prøver å reise lett. Da blir ofte kameraet ikke med, det tar akkurat litt for stor plass. I tilegg er mobilkameraene blitt så mye bedre på de to årene som har gått siden jeg kjøpte kameraet, slik at mobilen er nå blitt reisekameraet i praksis med mindre jeg vet at jeg trenger topp bildekvalitet.
Det jeg nå etterhvert også ser er at 5DmkII’en tas med oftere på photoshoots enn før, selv der hvor det ikke er noe om å gjøre med tungt og omfangsrikt utstyr. Jeg har større kreativ kontroll på 5DmkII’en i de aller fleste situasjoner. Og når det kommer til dårlig opplyste innendørsshoots og når mørket faller på, kommer GX1 til kort i forhold.
Jeg tar dermed litt mindre bilder enn før med kameraet, det har fått sterkere konkurranse fra mobilkameraet når det kommer til det jeg kaller “knipsebilder” – altså slike som en gjerne laster rett opp på Facebook hvor det er motivet/situasjonen som er viktig og ikke kvaliteten. I tillegg har jeg falt tilbake på mitt eminente 5DmkII oftere enn før – rett og slett for at det tar bedre bilder, og jeg trenger ikke irritere meg over at innstillingene jeg setter forandrer seg hver gang jeg plukker opp kameraet. Dog er det fortsatt som oftest med i bilen når jeg stikker ut på tur – der tar det ikke så stor plass uansett, og en vet jo aldri hvilke motiver som kan dukke opp.
Men nå har jo Panasonic sluppet GX7….
P A Eliassen.no 
