Tag: collaboration

Social Business

Social Media alene er ingen gullbillett til å bli ​markedsvinneren av de til nå såkalte Social Enterprises. I tillegg til verktøy må du ha folk med rett kompetanse, tilgjengelig sanntids informasjon og en organisasjonskultur som bidrar til å hente ut potensialet som ligger i selskapene. Blant annet.

“Sosiale medier kunne ikke direkteoversettes til sosiale virksomheter. Det ble omtrent som å bruke Google Translate som oversettelsesbyrå”

Noe av dette har jeg tidligere prøvd å beskrive som å definere kapabiliteter i en integrert operasjon. Helhetsperspektivet, eller en holistisk approach, er vesentlig her. Mange har vært i den villfarelsen at det å være synlig som bedrift på Facebook og Twitter er svaret. Men hei, newsflash, det er bare den nye, kjappe, kundekanalen din. Som setter enda større krav til hvordan bakapparatet ditt fungerer, samhandler, finner og deler informasjon. Osv.

Nå har Marius Eriksen i Geelmuyden.Kiese sett lyset gjennom å ha vært på konferanse i USA og fått nye impulser. Fint det. Særlig hvis man nå endelig kan få øynene opp for at det ikke bare er å slenge ut verktøy og en kommunikasjonskanal og tro det ordner seg. Social Business er forresten et godt begrep, jeg liker det – Herved adoptert.

The Exponential Power of Video Conferencing

Jeg leste i dag et par høyst interessante artikler om delekultur og videokonferanser som bare MÅ leses av alle som jobber med video, telepresence og samhandlingsløsninger. Jeg har selv skrevet om effekten av delekulturer helt generelt tidligere, det morsomme nå er at dette overføres til videokonferanser spesielt. Jeg anbefaler som sagt alle å lese artiklene 🙂

90-9-1

The old 90-9-1 rule of thumb, which said that most people will lurk in a virtual community and only 1% will actively participate, is perhaps old news according to BBC research. In scientist Michael Wu’s opinion this so called “rule” maybe was more a way to say that community participation follows some kind of power law, or truncated power law, than an actual constant value.

Bring your own device (BYOD)

v/Per Atle Eliassen

 

Undertegnede har vært paneldebattant i en rundebordskonferanse med temaet “Bring your own computer (byoc)” på IT:puls 2011 i dag. Jeg flesket like godt til med min visjon om at jeg kun skal trenge å ha med meg min egen personlige mobil ut til arbeidsgiveren, koble den til arbeidsgiverens trådløse nett, tastatur og skjerm, bli logget inn og så begynne å jobbe. Temaet er meget interessant, og det viste seg i løpet av den halvtimes lange debatten at temaet har mange vinklinger en kan ha helt separate diskusjoner på.

Fra mitt ståsted i Business-/Enterprisearkitekturen ser jeg på dette med “bring your own device” (merk device) som like uunngåelig som utbredelsen av internett, og at vi like gjerne kan begynne både å forholde oss til dette samt legge det inn i strategier og målbilder, samt jobbe aktivt med å løse utfordringene konseptet bringer med seg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tror dette.

Hvis vi et øyeblikk ser bort fra utfordringene som faller inn i hodet på ethvert IT-menneske når de skal tenke på et slikt konsept, er det flere forhold som taler for “BYOD”. Vi står akkurat nå overfor et digitalt skille mellom generasjoner i arbeidslivet. Inn kommer nå de såkalte Digital natives, fra sommeren 2011 kommer de første med Bachelorgradene sine og banker på hos arbeidsgiverne. Digital Natives er ’89-/’90-generasjonen og yngre, altså de som er vokst opp med internett og mobiltelefon som en del av hverdagen. Der de digitale immigrantene, eller gamlisene, bruker pc instrumentelt, som et redskap for å løse gamle oppgaver som å. sende brev (mail) o.l., vil en device for de digitalt innfødte være porten til nettverket, til musikk, film, kommunikasjon, digital kompetanse – som de multitasker, prosesserer parallellt. Vi antar at denne nye generasjonen har en helt annen tilnærming til problemløsning, en annen tilnærming til bruk av verktøy, enn vi over 25+ som husker hvordan livet var før internett.

Dette er kompetanse det er viktig for arbeidsgivere i kunnskapsbedrifter å få tak på. For å kunne tappe inn i kunnnskap ift å designe bedre kunderettede tjenester. De vet kanskje allerede hva som er next step ift det kvantespranget næringslivet har gjort gjennom å eksponere seg via social media, facebook og twitter? Til dette trenger vi de digitale innfødte. De er vant til byoc fra studiesituasjonen sin, og i tillegg til at de vil reagere negativt vil vi ikke få utnyttet deres kompteanse fullt ut om de kommer som nyansatte til nedlåst enterprise-pc med full sikkerhet og null fleksibilitet.

Et eksempel på en helt ny måte å utnytte digitale verktøy på er for eksempel GeekSquad hvor de fordeler oppdrag via wow, world of warcraft. GeekSquad er et firma som leier inn IT-studenter for å drive support for kunder som kjøper PC og PC-utstyr fra store Elkjøp-lignende kjeder i USA. Innehaveren lette med lys og lykte etter en oppdragsdistribusjonsløsning inntil han oppdaget at alle studentene var online og spilte wow med hverandre. Dermed la de oppdragshåndtering inn som en plugin til wow, slik at studentene får melding i spillkonsollet når de får supportoppdrag.
Altså; ved å utnytte byod – Fornøyde medarbeidere, større fleksibilitet, redusert it-kost, reduserte hw-investeringer.

 

 

De fleste foredrag jeg har sett av IT-forståsegpå’ere de siste månedene nevner CCC når de viser til viktigste trender akkurat nå. CCC står for Cloud, Collaboration, og Consumerization of IT. Det er nettopp under “Consumerization of IT” at “byod” kommer inn. Som nevnt, de som er oppvokst med internett og mobiltelefon forventer å kunne bruke de samme løsningene, sosiale nettverkene, programvaren, app’ene osv de bruker privat også i arbeidslivet. Mange arbeidsgivere i dag forsøker å integrere disse i arbeidsplattformen, problemet er bare at en alltid kommer på etterskudd i forhold til det de ansatte ønsker. Alternativt kan en åpne opp for å la de ansatte bruke egne mobiltelefoner, nettbrett eller bærbare PC’er. Da vil en som arbeidsgiver slippe å forholde seg til alt nytt og kult som stadig kommer opp enten som programvare eller hardware, og heller konsentrere seg om å kontrollere eget innhold. Hvilke data og tjenester skal kunne konsumeres, og hvordan.

Collaboration er nevnt som en annen viktig trend. Bakgrunnen for det er at vi pga de teknologiske mulighetene har et arbeidsliv i full endring. Vi er i ferd med en samfunnsmessig storstilt overgang fra industri- og informasjonssamfunnet til nettverkssamfunnet. Bedriftene blir kunnskapsbedrifter koblet til hverandre, og de ansatte blir nettverkskoblede kunnskapsmedarbeidere, med større og større krav til samhandlingsløsninger. Nettverkskoblede bedrifter understøtter økt globalisering, noe som stiller enda større krav til å nå felles, effektive samhandlingsløsninger. Dette muliggjøres med å legge slike løsninger ut i Cloud, slik at de er tilgjengelig uavhengig av fysisk tilknytning til et geografisk avgrenset nettverk. Komponentene i CCC henger altså sammen, og “bring your own device” er etter min oppfatning et sentralt virkemiddel for å få utnyttet CCC til beste for alle.

Mange har allerede startet prosessen, kanskje uten å være helt bevisst på det. Har man åpnet opp for mailsynkronisering med ikke-administrerte mobiler er man allerede på “Bring your own phone”.

Det vil for de fleste bedrifter ta noe tid å berede grunnen for å gå fullt ut med “byod”, både ift sikkerhetsmessige og infrastrukturmessige hensyn. En må framover skifte til å ha mye større fokus på sikring av data hvis “byod” skal bli mulig. Alle data må ha tilhørende metadata som sier noe om sikkerhetsklassfisering, aksessnivå både ift brukere, type device og kanskje nettverk. Her trengs det ryddige strukturer rundt både informasjons- og dataarkitektur samt data governance.

I tillegg må man ha avklart hvordan man for eksempel skal forholde seg til dette med managed device og unmanaged device i forhold til managed user og unmanaged user. Eller juridiske og evt skattemessige forhold rundt eierskap til data eller softwarelisenser – for å nevne noe.

Som sagt, det vil ta noe tid å berede grunnen for “byod”. In the meantime: Jobb fram arkitekturmålbilder, ha fokus på tynnklient-løsninger, og forbered for cloud.

Arbeidsliv2.0 – Losby Gods

v Per Atle Eliassen

 

I løpet av presentasjonen vil jeg avdekke noen av premissene for Arbeidsliv2.0, og hva er det som gjør at vi står overfor store endringer framover?

  • Samhandling vs samlokalisering

  • Samhandling og nettverkseffekter – social networking

  • Digitale skiller

  • Nye arbeidsprosesser

  • Konsekvenser

  • Sosiale media. Wazzup?

  • Bruk massene

  • Flash Mobs – noe for arbeidslivet?

 

THE FIFTY FOOT RULE

 

DELEKULTUR – NETTVERKSEFFEKTER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DIGITALE SKILLER

 

 

FORSKJELLER INNFØDTE OG IMMIGRANTER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DET HANDLER OM Å ENDRE ARBEIDSPROSESSER

 

  • Hva skal du bruke PC’en til?

  • Immigrants bruker den ofte instrumentelt

  • Et redskap for å løse de “gamle” oppgavene

  • Innen rammen av den “gamle” organisasjonen

  • For Natives er PC’en porten til nettverket

  • Musikk, film, kommunikasjon, digital komeptanse

  • Multitasking

  • Kilde til konflikt?

 

HVA ER KONSEKVENSENE?

 

  • Må jobbe på en annen måte

  • All jobb er synlig for alle hele tiden

  • Alt en gjør kan vurderes fortløpende

  • Belønningsmodeller for aktiv deltagelse og for samarbeid med andre

  • Fokus flyttes fra å huske rutiner til refleksjon

  • Høyere kollektiv intelligens

  • Styrket informasjonshåndtering

  • Styrket kompetanse

  • Stimulert innovasjon

  • Morsommere å jobbe!! 🙂

 

SOSIALE MEDIA – WAZZUP?

 

Virtual World – Real Behaviour

Dagens moderne kunder behersker og har tilgang til moderne kommunikasjonsteknologi. De kan publisere og tilgjengeliggjøre egenprodusert innhold og meninger om firmas produkter, tjenester og servicenivå på et vell av forskjellige kanaler. Og de er mange knyttet i løst koblede nettverk med potensielt viral sprengkraft i budskapene om et produkt/tjeneste/firma ikke holder mål.

Ett eksempel:

Våren 2009 gikk musikeren Dave Carrol på et United-fly i Halifax, Nova Scotia, for å starte en turné. Hans $3.500 Taylor gitar sjekkes inn som bagasje, og vel inne på flyet hører han en damestemme; ”Oh my God – they’re throwin’ guitars out there!?”
Det viser seg at gitaren til Dave er ødelagt, og på toppen av det hele nekter United å erstatte Dave de $1.200 reparasjonen kostet ved å henvise til små skrift i bagasjeforskriften…

Så hva gjør Dave?

 

Hvordan tror dere det gikk…?

 

Etterhvert som flere og flere kunder har alle disse verktøyene tilgjengelig med smartphones er de heller ikke bundet av tid og sted for å nå ut med budskapene sine.

Dette er ikke noe en kan møte med en informasjonsavdeling som i verste fall svarer med standardiserte fraser i brevs form når en kunde klager på Twitter.

Så. Hvordan bør firma nå forholde seg til dette? Jo, de må tilgjengeliggjøre internt akkurat de samme verktøyene som kundene bruker. For å kunne møte kundenes behov, eller løse deres problemer på tilnærmet strak arm, bør firmaene engasjere brede lag av sine ansatte og gi de vide nok fullmakter til å ordne opp.

Og apropos, alle større selskap har interne kunder, eller er interne kunder av hverandre – hvorfor ikke starte erfaringsinnhentingen derfra nå med en gang?

På engelsk brukes begrepet empowerment om dette. Vi mangler et godt norsk ord på det – synonymforslagene akkreditering, autorisasjon, fullmakt blir liksom ikke dekkende. Kanskje er ordet “aktivere” dekkende? Kom gjerne med innspill.

 

En må like fullt vise forsiktighet i et slikt landskap, det er lett å trå feil….

 

NOE Å VURDERE IFT ORGANISERING AV ARBEID?

 

FlashMobs

Denne mobiliseringen skjedde på bakgrunn av meldinger på Twitter, som de interesserte retweetet til andre. Tidligere ville det å mobilisere en slik happening krevd månedsvis med organisering og tilrettelegging, for ikke å snakke om at det ville medført så store kostnader at det i seg selv ville vært avskrekkende. Ved å aktivere store nettverk har man nå muligheten til å initiere arbeid ufattelig mer effektiv og kostnadseffektivt enn tidligere. Jeg har ikke sett flash mob-video fra en arbeidsplassrelevant sammenheng ennå, men jeg tenker at jeg ganske snart skal teste ut om dette er en måte å få hanket inn kompetanse i en prosjektworkshop for eksempel. 🙂

Arbeidsliv1.0 vs arbeidsliv2.0

v Per Atle Eliassen

 

For å eksemplifisere forrige post ytterligere tenker jeg å vise ett og samme jobbscenario, først slik en gjerne kan tenke seg at det er på en arbeidsplass med mer enn 10-15 ansatte i dag (“arbeidsliv1.0”), deretter hvordan det kunne sett ut i en Arbeidsliv2.0-setting:

Scenario arbeidsliv 1.0

  • Leder får ansvar for å ta fram et analyse- og beslutningsunderlag for en kompleks oppgave.
  • Leder delegerer oppgaven til medarbeideren med antatt best kompetanse, med frist til å legge fram resultatet for ledermøtet om to uker.
  • Medarbeideren strukturerer opp oppgaven, rådfører seg med 1-2 stk i sitt personlige nettverk før hun begynner analysen. Etter hvert blir det klart at det trengs kompetanse som ikke besittes i avdelingen, og leder blir bedt om å bistå til å hente inn dette.
  • Leder forespør egne lederkolleger, evt også eget personlige nettverk, og får etter en tid tilbakemelding på aktuelle personer med kompetanse og informerer medarbeideren om dette.
  • Medarbeideren kaller inn kompetanseressurser til workshop, det er vanskelig å finne ledig tid.
  • Workshop avholdes etter en tid, medarbeideren får gode innspill og nyttige bidrag til å foreta analyse. Imidlertid begynner nå fristen for å levere underlag til ledergruppen å nærme seg med stormskritt.
  • Medarbeideren velger å bruke innhentet info mer eller mindre rått for å ferdigstille beslutningsunderlaget i tide før ledermøtet
  • Ledergruppen får seg presentert et relativt komplekst saksunderlag, det stilles spørsmål som ikke er besvart i underlaget og medarbeideren har heller ikke analysert dette feltet.
  • Ledergruppen velger å ta beslutning på det grunnlaget som er forelagt likevel. Eller ikke.

Scenario arbeidsliv 2.0

  • Leder får ansvar for å ta fram et analyse- og beslutningsunderlag for en kompleks oppgave.
  • Leder delegerer oppgaven til medarbeider, basert på søk i firmaets kompetansebase og vurdering av:
    • størrelse/aktivitet i medarbeiderens kompetansenettverk
    • medarbeiders evne til å initiere komplekse oppgaver
  • Medarbeideren blogger om oppgaven, ber om innspill mens hun påbegynner strukturering i en Wiki som er tilgjengelig for alle lesere.
  • Medarbeideren søker i kompetasebasen etter ressurser som kan tenkes å ha erfaring fra fagområdet som skal analyseres.
  • Innspill kommer tikkende inn fra andre fagressurser i selskapet på bloggen, etter kort tid ser medarbeideren hvem som bør være med på en utvidet Wikiseanse ut over de som framkom i kompetansesøket og sender ut invitasjoner til å delta.
  • De utvalgte fagressursene samskriver en stund på wiki’en, dette kan gjøres både synkront og asynkront, slik at hver enkelt deltar når de har ledig tid. Etter et par dager har medarbeideren sammen m andre kompetanseressurser beskrevet et relativt fullstendig analyseunderlag.
  • Medarbeideren påbegynner beslutningsunderlaget, det er fortsatt fullt synlig for alle og åpent for innspill og kommentering.
  • Underveis i hele denne prosessen har ledergruppa hatt fullt innsyn, og kjenner diskusjonene som har gått og hvorfor man har kommet til konklusjonene som kommer i underlaget. Ledergruppa har også hatt full anledning til å bidra og komme med avklaringer/føringer.
  • Beslutningsunderlaget kommer til formell behandling, og ledergruppen tar en godt kvalifisert beslutning på et optimalt underlag på vesentlig kortere tid enn pr i dag.

I hvilket av disse scenarioene ville du helst jobbet?