Sammendrag kapittel 3: Hva slags demokrati i Cyberspace? Trenger vi lenger valgte representanter?

v/ Per Atle Eliassen

I dette kapitlet diskuterer Are Vegard Haug om IKT i noen grad kan reparere eller forbedre den fallende valgdeltakelsen en har sett i de vestlige demokratiene de senere år, og videre om politikken i det nye informasjonssamfunnet åpner for rivaliserende demokratimodeller.

IKT + demokrati = e-demokrati
Haug viser til at at det er mulighetene i å kunne delta på forskjellig tid og sted som er nytt i debatten om IKT og demokrati. Han viser en modell over tid og sted:

• Samme sted – forskjellig tid; Asynkron interaksjon. Eksempel: Nettkafé
• Samme sted – samme tid; Ansikt-til-ansikt. Eksempel: Møteromteknologi
• Forskjellig sted – forskjellig tid; forskjellig tid/sted. Eksempel: E-post til politikere.
• Forskjellig sted – samme tid; Synkron interaksjon. Eksempel: Chat, Video-/telefonkonferanse.

Haug gjør oppmerksom på at bruk av IKT ikke nødvendigvis er nøytralt, og at man må hensynta dette i vurderingene som foretas.

Debatt (I) – Revitalisering av det lokale representative demokratiet.
Det er to hovedretninger for det representative demokratiet – konkurranse- og deltakerdemokratiet, hvor forskjellen er at konkurransedemokratiet fokuserer på konkurranse mellom partier eller kandidater mens deltakerdemokratiet fokuserer på bred folkelig deltagelse i beslutningsprosessene.

IKT kan bidra med å legge til rette for bedre kontroll med de politiske representantene, og mer kunnskap hos både velgere og politikere. IKT vil kunne påvirke deltakerdemokratiet gjennom flere former for elektronisk medvirkning, som elektroniske, offentlige høringer.

Debatt (II) – Tre konkurrenter

Haug trekker her opp spørsmål om IKT gjennom disse alternativene utfordrer den representative modellen såpass at den kanskje svekkes, eller om det er rom for sameksistens.
De tre alternative modellene han ser opp mot hverandre i et IKT-perspektiv er hhv direktedemokrati, deliberativt demokrati og forbrukerdemokrati. Direktedemokrati har som idé at alle velgere i samfunnet deltar og påvirker i beslutningsprosessene. Den deliberative modellen fokuserer mer på selve debatten enn på avstemmingen. Det er om å gjøre å diskutere seg fram til den ”riktigste” løsningen, populistiske løsninger skal helst unngås med mindre de sammenfaller med den mest riktige løsningen til beste for helheten. Forbrukerdemokratiet har hvis vi ser det i forhold til direktedemoktratiet snudd på motivene for deltakelse. Befolkningen er brukere av kommunale tjenester i stedet for velgere, og det er derfor folks bruk av de kommunale tjenestene som motiverer deltakelsen.

Av de tre modellene er det kanskje den direktedemokratiske modellen som antas å ha størst potensial, IKT kan bidra til å klargjøre politiske saker og alternativer samtidig som en antar det blir mulig for flere å delta.

Oppsummering
Haug mener det er klart at bruk av IKT kan styrke de demokratiske prosessene som verktøy som på kort sikt reparerer elementer i det lokale representative demokratiet. Om IKT etter hvert blir et supplement, eller om det undergraver det lokale representative demokratiet mener Haug at vi vet for lite til å si noe om ennå. Det pekes på flere forhold som kan muliggjøre at IKT-støttet direktedemokrati blir mer vanlig i framtiden, en forutsetning er dog at dagens tekniske problemer i forhold til sikkerhet løses og at tilgjengelighet til løsningene utjevnes.