Petter Hidas hadde en tankevekkende artikkel i dagens Computerworld Norge. Den tok opp problemet med at vi alltid “må”, og kan, være online overalt. Foredragsholdere, kan tenke meg det er direkte overførbart til lærere i skolen også, makter ikke lenger å oppnå øyenkontakt med tilhørerne som sjekker aksjekurser, mailer, chatter, oppdaterer blogg…
Denne type multitasking kan ødelegge enhver forelesning, da oppmerksomhet og konsentrasjon nødvendigvis forsvinner som dugg for solen. I USA har de satt begrep på dette: Continuous partial attention. Kontinuerlig delvis oppmerksomhet. Folk deler sin oppmerksomhet på to kanaler, det som skjer inne i rommet og det som skjer i verden utenfor. Jeg vet av erfaring fra slike situasjoner at det som blir sagt i rommet skal være spennende for å få kontinuerlig prioritet – ofte får foredragsholderen et halvt øre i tilfelle han kan finne på å si noe interessant. Å forsøke seg på en lengre tankrerekke blir for foreleseren håpløst, han må presentere såkalte “soundbites” på 30 sekunder for å skape oppmerksomhet. Forsåvidt et kjent konsept i TV, hvor det visstnok benevnes “snuttifisering” (artige fisering-kommentarer slettes promp-te!). I TV har de forøvrig et par andre utfordringer også, som fragmentarisering og banalisering…
Hvordan skal vi forholde oss til dette i en lære- eller møtesituasjon? Å stenge tilgang til nettet vil antagelig bare framprovosere stormende opptøyer. Det blir færre og færre av oss (jada, jeg er en av dem jeg oxo!) som kan tenke seg å være helt avskåret fra kommunikasjon med venner og kolleger i flere timer. Kanskje svaret rett og slett er å overstimulere tilhørerne? Flere forskjellige budskap i flere kanaler – samtidig. Pøse på med massive synsuttrykk og kakofonisk lyd. Man må da vel for fh.. vise at man har egen “båndbredde”, og ikke la seg kjede vettet av med stillestående info i bare én stakkars strøm…?
Vel, JEG vet ikke – men at “alltid online” vil kreve oss for store endringer ift hvordan vi innretter oss framover er sikkert. Hva tror du?