Min oldefar Elias Peder var glad i lutefisk. I følge ham var lutefisk den beste fisken som svømte i sjøen.
Selv har jeg nok vært i den helt andre enden av skalaen. I en halv mannsalder og vel så det. Mine første minner av denne såkalte juledelikatessen var at magen knøt seg aldeles. At noen kunne finne på å spise slike illeluktende og dissende geleklumper med lite annen substans enn fiskestykkenes skinn og bein gikk over min begripels.
Oppgjennom voksne år har man ujevnt tilbakevendende blitt utsatt for diverse lutefisklagspåvirkning i juletider. Sjelden med særlig hell. Hadde man flaks holdt tilbehøret og poteten den verste gnagsulten unna inntil akevitten slo inn. Og da spilte forsåvidt ikke resten noen rolle lenger.
De siste par årene derimot har dette endret seg. Lutefisken er blitt spiselig. Om det er ganen eller smaksløkene eller begge deler som har bråmodnet i godt voksen alder skal ikke sies. Men faktum er at to lutefisklag med kolleger og venner ble avviklet før jul i år, og alt smakte fortreffelig. Julen ble feiret i Spania med den utflyttede seniorgenerasjonen i år, og tredje juledag etter to foregående juleselskap med henholdvis ribbe og pinnekjøtt var det igjen tid for lutefiskmiddag. Etter et utrolig velsmakende og høytidsdstemt måltid måtte jeg reflektere litt. Julens meny hadde brakt stigning i programmet, og min tidligere julemiddagsnemesis – lutefisken – var, i alle fall der og da, min favorittjulemat.
Så jeg sier vel som oldefar; Lutefisk er den beste fisken som svømmer i sjøen!
Man sitter på Costa Blanca og filosoferer. Det er lille jule på kvelden, man er god og mett, noe godt er skjenket i glasset og Grevinnen og Hovmester’n har igjen rullet over skjermen via NrK. Her er det sveijttvarmt nå. Ikke ute, men inne. Min Spaniaovervintrende far og onkel fyrer så jeg brått minnes barndommens lillejuleaftener hos min sterkt forfrosne og leddgiktplagede mormor. Hun satt gjerne foran en gedigen Jøtulpeis og stormfyrte med bjørkeved tørrere enn Sahara, og kunne gått fyrbøteren på selveste Titanic en høy gang. Ovnsdørene smekket igjen bak vedkubbene i en takt som ikke hadde gått kjappere om de hadde ramla inn gjennom roterende svingdører. Selv krøp jeg lengst mulig unna og helt nede på antatt kjøligste gulvnivå, men til liten nytte. Når huden begynte å boble som ribbesvor var det ikke annet å gjøre enn å løpe ut på trappa for å avkjøle seg. Dynnblaut av svette i t-skjorte og truse hefta minusgrader og sterk vind ingen verdens ting. LUFT!! Var det rart man fikk influensa og ørebetennelse så og si hver jul? Det var i alle fall mer enn én julaften jeg lå febertett til sengs med bomullsdotter med no kjerringråd-remedie i ørene og bomullsskjerf rundt halsen minnes jeg.
Dette var lenge før barnerommene ble fylt med kommunikasjonsteknologi som langt overstiger behovet for en sambandssentral for NASA, og bortsett fra en mono kassettspiller som ikke greide dra teipen jevnt over lydhodet de første og siste to minuttene av kassetten var det ikke stort å finne på. Men jeg kunne lese! Og det skal de ha, slekta – de hadde fått med seg at poden ble veldig glad for lesestoff til jul. Det være seg bøker, julehefter eller Donaldblader. Derfor var det helst lesing det ble tydd til om en ble sengeliggende.
Det ble konsumert en del bøker på det viset der, da det var kul umulig å få sovet noe med alle ørebetennelsesvondt’ene. Når en av foreldrene kom innom på natten for å sjekke og fant arvingen fortsatt våken og lesende, fikk man etter hvert beskjed om at NÅ var det seint, lyset skulle være av og jeg måtte prøve å få sovet litt så man ble fortere frisk. Da var det bare å snakke de etter munnen, slå av lyset og fortsette lesingen under dyna med lommelykt.
Når alle barnebøkene man fikk til jul var gjennomlest var det å gå på jakt etter noe lesbart i foreldrebokhyllene. Her ble jeg tidlig introdusert for Kjell Aukrusts fantastiske persongalleri og utrolig godt fortalte historier fra Alvdal og Italia. For ikke å snakke om de fantastiske kunstverkene av noen tegninger han illustrerte historiene sine med. “Je og’n Solan” anbefales på det aller varmeste!
Jeg har antagelig hatt en hang og forkjærlighet for både tegning, raske transportmidler og Italia helt siden den gang. Både tegneaktiviteten og den senere råkjøringen hører nå fortiden til, og pr i dag har påvirkningen fra den gang kanskje ikke andre utslag enn at jeg bistår italienske bønder med å få avsetning på vin-, oliven- tomat- og pastaproduktene sine, men likefullt.
Min far abonnerte også på “Det Beste” (Reader’s Digest), en månedlig utgivelse jeg leste med stor interesse. Han var også i en periode med i en bokklubb de drev. Etter hva jeg kan skjønne lagde de utdrag av klassikere og samlet flere av disse under en perm. Hver bok inneholdt derfor godt redigerte utdrag fra opptil tre – fire gode bøker. Det er uvisst om smågutter er noe smale i seleksjonen, men jeg fikk iallfall i ganske ung alder oversikt over andre verdenskrigshendelser både i Tobruk, El Alamein, Treblinka og Leningrad. Spekteret ble heldigvis noe utvidet etterhvert mener jeg å huske.
Ørebetennelse og til dels influensa har altså mye av skylden for at jeg ble en skikkelig lesehest. Mye lesing i ung alder ga meg mye positivt, både ordforråd, rettskrivingssans og masse nyttig og unyttig allmenkunnskap som jeg har hatt særs mye glede av i diverse kryssord, quiz’er, kunnskapsspill, scrabble, wordfeud og annet oppgjennom livet. Så, aldri så galt at det ikke er godt for noe! 🙂
Det har gått noen år siden sist jeg blogget om lille jule. I mellomtiden har Moholtnissene blitt én Spanianisse, arvingen er ferdigstudert og har forlengst flytta ut, de juletreklatrende småpusene er blitt én gammelpus som tasser rundt arvingens edelgran uten nevneverdige klatretendenser etter hva jeg vet. Jussi Björlings “O helga natt” er derimot fortsatt fast innslag på lille jule, men nå til dags streames den ned fra Spotify – uansett dings, bare de har trådløs nettilgang så er du berget. PC, iPad, mobil, squeezebox – u name it. Romstrering etter den ene CD’en jeg VET må være her et sted er en saga blott. Og godt er det. For DEN haddde jeg nok ikke husket å dra med meg til Costa Blanca hvor jeg nå er for å feire jul med Spanianissen 🙂
Spania ja. Det er ikke mye som minner om jul ute. Heldigvis. For tiden har vi de varmeste dagene i desember, og solbrentheten er allerede på gang. Snø og is kan andre kose seg med, jeg foretrekker shortsføre 🙂 Siste uka før jul ble for øvrig en test på hvordan det vil være å ha fjernaksesskontor med spansk adresse. I utgangspunktet var det tanken å ha helt fri, men det ballet på seg med møter og ting som måtte gjøres – så jobb-pc’en fikk være med på tur. Da den første dagens første time med videomøte hadde hatt 4-5 brudd og nedkobling pga ustabilt internett, begynte jeg å ane uråd. Heldigvis tok det seg opp og bortsett fra dag én fungerte dette relativt greit. Kjekt å vite om en gjør alvor av tanken om å bli klimaflyktning i nær framtid selv.
Etter alt å dømme ser jeg antagelig ut som en fastboende allerede, for en eller annen har stoppet meg og bedt om veiforklaring hver gang jeg har vært utenfor døren. Å ligne på Hank von Helvete ser altså ut til å inngi ekstra tillit etter pågangen å dømme. Hvem skulle trodd det? Tillitsærklæringen ble toppet da jeg var ute og ruslet tur med Spanianissen i går. Fire eldre senoritas stoppet oss på gaten og spurte oss om ett eller annet på klingende spansk. Inni der et sted oppfattet jeg et par ord jeg kjente til, og kunne smilende nikke og peke de i riktig retning av fyret i Albir, eller “el Faro de Albir”. De kaklet overbegeistret mange slags takk og sjokket videre. Forøvrig stirret det kjødelige opphav, som nå overvintrer her nede på tredje året, storøyd på meg mens han lurte svært på hva VI hadde snakket om?
Så langt har årets lille jule gått med på å pakke inn et par gaver til oppsitterne som besøkes, rusle litt rundt og se på severdighetene, bistå turister med veiforklaringer samt øke kroppens lagerbeholdning av b- og d-vitaminer. Igjen. Den lagerbeholdningen vil forhåpentligvis øke ytterligere noen dager til før en returnerer til slapsødet og kuldegradene. Gløgg etter dansk oppskrift vet jeg ikke om det er mulig å oppdrive, men må innrømme at det frister mer med iskalde b- vitaminer enn varm gløgg.
Ha en riktig fin lille jule der ute! Feliz navidad! 🙂
Det er ikke ofte jeg reklamerer for andre blogger, men her om dagen kom jeg over et nytt og friskt konsept – en alternativ julekalender. I stedet for gammel og harsk sjokolade får du en frisk musikalsk overraskelse fra Trondheims undergrunnsartister. Anbefales! 🙂
Du finner mer info om kalenderen og hvordan du går fram her:
Det har vært usedvanlig lite spilling i julen, men den kontoen gikk i balanse i går. Da dro man i juleselskap til nordfylket, og som dessert ble det diverse spill med rødvin til.
Først ut var en egenvariant av Kortskalle. Enkelt konsept, alle tager en post-it, skriver ned en kjent figur, klistrer denne i panna på en av medspillerne, som så skal stille spørsmål og forhåpentlig gjette hva som står på lappen. Alle spillerne skal altså ha en slik lapp i panna, så gjetter man etter tur og motspillerne svarer. Det er bare lov å stille ja/nei-spørsmål, og så lenge man får “ja” som svar får man stille nye spørsmål. Svares det “nei” går turen til nestemann. Her var det at den egentlige nordtrønderen i selskapet utviklet spørsmålsstillingene slik at han fikk “ja” som svar når det egentlig ble svart benektende. Fiffig… Fantasien i forhold til å finne kjente figurer var det vel heller ikke noe i veien med, “Silkesvarten”, “Kaci Kullmann Five”, “Oluf”, “Tornerose” og “Bruce Springsteen” ble løst etterhvert, det var verre med “Mysil Bergsprekken” og “Mjølkeheksa”…
Etter dette fulgte flere omganger med kortspillene “Amerikaner”, “10.000”, og “Mattis” – og man ga seg jo ikke før halvparten av deltagere sto med “matt” på scoreblokka. Og DA skulle man iflg uret snart stå opp… jommen bra man har fri! 🙂
Julen er ventetiden over noen. Når alt kjapp-kjapp-stresset med å stelle i stand til jul må opphøre, rett og slett for at det ikke er mulig å skyve på datoen, da er man som regel så oppskrudd at det er kul umulig å slappe av. Og da går ingenting fort nok, man blir gående og vente på alt! Julemiddagen, gaveutpakking, vente på at det blir 2. jule og “tillatt” å oppsøke andre enn nær familie igjen… All ventingen er nok mer arvingens utfordring enn min. Som jeg pleier å si; “Dette er jo ingenting! Vi skal jo prise oss lykkelige over at vi ikke sitter med sammenknepte fingre, krum nakke og venter på den nye messias, avvikling av fylkeskommunen, innføring av nullskatteregimet, eller noe sånt noe..!” Arvingen kjøper ikke disse argumentene lenger, men traver rundt i lokalet og gir tydelig uttrykk for hvor kjedelig det er. “Boooring!” Selv setter jeg meg jo bare og leser en bok selvsagt, men for den oppvoksende slekt som må ha alt inn med mer enn én kanal samtidig hjelper jo ikke slike tiltak heller.
Men Iris, gråpusen vår, har skjønt det. Når det blir for langdrygt korter man inn ventetiden med en av Walt’s go’gamle tegnefilmer… 🙂
DA har man kommet sånn noenlunde i orden i heimen – i siste liten på “lille jule” også dette året. Juletreet står på fot, og stammen er surret fast til to punkter på veggen med 0,25 mm Pro-Line fiskesnøre. Jadda, man HAR tokatter – det blir vel verre med julepynten veijnt’le… Jeg tror jeg skal se hvordan det går med billigkulene før jeg henger på mormorjulepynten med størst affeksjonsverdi.
Det meste av lille jule er blitt brukt til å stresse ned, noe som bisto i å kutte ut jobbing, sove litt lenger enn vanlig, spise frokost i slåbroken, og deretter bistå min gode venninne E med å tusle i et par butikker for å finne et par gode bredbåndsrutere, samt påfølgende koselunch på Rosenborg Dampbakeri. Aaaahh…
Da arvingen og undertegnede er så heldige å få sette tennene i Moholtnissenes juleribbe med alt dertil tilhørende i år, er det svært lite duft av øvingsrunder på julemat hjemme denne kvelden. Men, man kompenserer med å brenne røkelse og koke gløgg etter dansk oppskrift… Slettes ikke verst det heller. Jussi Björling CD’en med “O helga natt” er søkk vekk, ble den brukt i noe utomhus arrangement sist mellomjul tro? Nei, DA var man jo på Gran Can med Ozzy Osbourne’s greatest hits som ENESTE cd i ferieleiligheten både jul og nyttår… “Maamaaa, I’m coming hoooooome..” Hmm, hvor i svarte…? Vel, man har da backup på iPod’en – Jussi’s tolkning av “O helga natt” er minutter unna å komme strømmende ut over surroundanlegget.
Juletrefoten ja, den var nylig innkjøpt sammen med edelgrana jeg iflg nære omgivelser bare MÅ ha selvfølgelig (plæstikk fæntæstikk har fønka fint i alle år helt til både stamme og greiner rausa sammen for to år siden, utslitt rett og slett). Men, det var juletrefoten… De tre settskruene som skal skrus til for å holde stammen på plass ble skrudd og skrudd og skrudd, men treet var like fordømt løst og avhengig av å bli holdt oppe av menneskehånd… Nærmere undersøkelse viste at skruene gikk like lett ut og inn av støpejerngodset som trekk’erten på en trekkbasun. En eller annen underbetalt kineser hadde kanskje fått en genial idé på juletrefotfabrikken; “voffål gjøle det såå vanskelig? hva om vi bålle sååå stole hull at man SLIPPEL å sklu??”. Den idérike kineseren ble inett ønsket dobbelsidig pungbrokk og et mildt infarkt til jul, i det undertegnede dro på frakken for å kjøre og bytte faenskapet der det ble kjøpt.
Vel framme blir jeg møtt med “Åja, DET problemet har vi fått andre klager på også – men, NÅ har vi rett og slett ikke flere juletrefoter (juletreføtter??) igjen, forstår du”. Her var gode dyr rådyre, men jeg greide å mobilisere mitt mest sleske og forståelsesfulle smil mens jeg argumenterte med at jeg DA ville påberope meg forbrukers rett til å få herket reparert. Der og da. På stedet. Altså nuh. Derpå fulgte noen sekunders flakkende blikk fra den forsåvidt hyggelige damen som måtte fronte situasjonen, før hun ropte noe om “lock-tite??” til naboekspeditøren. “Utsolgt” var svaret. Dermed la hun på sprang innover i lokalet. Jeg begynte å tenke mitt, men jammen kom hun ikke tilbake med en maken juletrefot, bare uten skruer. De tre skruene jeg hadde ble ført over til den nye foten, og presto!! Hvem som var mest lettet, jeg eller damen på Plantasjen er ikke godt å si – men servicen var det ikke mye å klage på affal 🙂
Mn NUH er det julegløgg og Jussi (evt Tore Johansen om jeg finner no av han på iPod’en) her… Ha en riktig fin lille jule der ute!! ;-D
Endelig!! Det lyktes meg gjennom min gode venn Helge å endelig få lagt mine klamme fingre på et par billetter til Ole Dalens julekonsert i Samfundet. 2,5 time med 35 forskjellige innslag, og nesten like mange artister – dandert med åpne barer i utkanten av Storsalen og serveringsvillige vinkelnere ved bordene… Vi kan vel ikke si annet enn at den gode julestemningen absolutt kom sigende i løpet av konserten – selv da Henning Sommero kom og framførte “Vårsøg” live for første gang på en umasse år… Ellers hadde vi innslag av Frode Alnes, Mona Grudt, RBK-fireren Mini, Bratbakk, Strand og Per med ankelen, Bratt’en spilte faktisk et eget nummer på gitar sammen med Torstein Flakne (eller var det motsatt?), Are og Odin sang Myjti lys og varme-teksten oppå en Britney-låt, og Åge kom seff inn på andre vers, hehe. Kristin Hoff sang vakkert og vent som alltid, i tillegg var det flere artister som har deltatt i diverse kabaret’er i Steinkjer. Elisabeth Moberg fra “Kvinnene på randen” sang hysterisk vakkert, det gjorde også Tore Johansen, og til slutt kom Hans Rotmo og sang blant annet “vårres jul” (mange nevnt, mange glemt…)
Og sannelig sang ikke Ole Dalen selv et par ganger også. At det blir fint er jo i seg selv en prestasjon, for den som har hørt ham snakke vet jo at om du tok stemmebåndene til Leif Juster og marinerte dem i 20 ÅR med en blanding av tjæren fra flere tonn karva blad og liter på liter med maltwhisky fra øya Islay utenfor Glasgow – så ville du IKKE fått til en like rusten stemme som Oles…. Canon S70
Stå på Ole! Takk for et flott arrangement – og neste år er det jubileum, jeg kommer gjen!
brakt stigning i programmet, og min tidligere julemiddagsnemesis – lutefisken – var, i alle fall der og da, min favorittjulemat.
P A Eliassen.no 