9/11 og appelsinpiken

I morges, klokken 05:55 på selveste 9/11, var det akkurat ett år siden min kjære mor trakk sitt siste åndedrag.  Med undertegnede og sine aller nærmeste rundt seg. Dagen før hadde hun i et blaff av bedring sittet oppe og holdt hoff for venner og familie som kom innom, lest ukeblad og løst kryssord. Jeg tror det var da jeg skjønte at det var like før, dette hadde jeg opplevd tidligere med forrige generasjon.

Man sier gjerne ved slike sykdomsforløp, hvor legene ikke akkurat levner pårørende mye håp, at en er forberedt på det som uunngåelig vil skje. Vel, det er blank løgn. Det kommer uansett som et sjokk. Et vondt et. Og tiden etterpå er man gjerne heller ikke forberedt på. På langt nær, erfaringsvis.

Og nå er det altså gått et år. Et helt et. En sier gjerne at tiden går fort. I akkurat dette henseende har uttrykket hatt liten eller ingen relevans. Men det er nødvendigvis ikke negativt, det har vært mye tid til refleksjon på ting man gjerne ikke tenker på til daglig. Det å undre seg over, samt sette pris på livet for eksempel.

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr. Den som ikke har innsett det, gjør det kanskje ikke før eventyret er i ferd med å ta slutt. Da får man nemlig en siste sjanse til å rive av seg skylappene, en siste anledning til å gni seg i øynene av forbauselse, en siste mulighet til å hengi seg til det underet man nå tar avskjed med og skal forlate. Det er ingen som har tatt en gråtkvalt avskjed med Euklids geometri eller atomenes periodiske system. Det er ingen som feller noen tårer fordi de skal koples fra internett eller gangetabellen. Det er verden man tar avskjed med, det er livet, eventyret.

Jostein Gaarder – Appelsinpiken