Spennende valg?

Det er duket for en spennende valgvake i morgen natt, da vi vil se om vi får en historisk første afroamerikansk president på andre sia av “dammen”, eller om det blir en som sklir mer inn i rekkene…

IMG_1021-e

Canon 20D, Manhattan, New York, USA

Alle nasjonale meningsmålinger siden tidlig oktober viser seier til Obama, men som alltid – det er de reelle stemmene som teller. Det er tilogmed vært kjørt meningsmålinger i Europa, med en massiv overvekt for Obama (han burde overveie å foreslå innlemming av Europa som den 53. staten om han blir president…)
De siste dagene har det vært flere interessante programmer på norsk og svensk TV som har tatt for seg stemningen i flere deler av USA fra sist valg til nå, samt valgkampanjen(e) til både Obama og McCain. Skal en måle ut fra hvordan valgkampanjene deres er skjøttet er det vel ingen tvil om at Obama virker å ha god kontroll på både organisering, utføring og funding, mens McCain-kampanjen i praksis gikk konk underveis pga både dårlig styring og manglende funding. Om dette er direkte overførbart til hvordan de vil styre landet er vel ikke sikkert – men en kan jo gjøre seg noen refleksjoner. Til McCains forsvar skal sies at han kvittet seg med staben, begynte å fly landet rundt alene med billigbilletter på ordinære rutefly, for å bli møtt av kampanjemedarbeidere på stedet som kjørte ham rundt til valgmøter i privatbilene sine – inntil han fikk fart på pengeinnsamlingen igjen – så man kan vel ikke akkurat kalle ham en “quitter”.
Et annet interessant innslag så jeg på svensk TV i går, hvor de bl.a. gikk tilbake og intervjuet et upper middleclass-par som drev egen forretning, et utsalg for iskrem og annet munngodt. Hun var 62 og han var 75 år gammel, begge jobbet fortsatt fulltid. Hun hadde alltid stemt demokratisk, mens han som var litt mer “old-school religious right-winger” (iflg seg sjøl) hadde stemt Bush de to siste gangene og var nå klar for McCain. TV-teamet hadde intervjuet disse både for 8 år siden, og 3 mnd siden, og nå fulgte de opp med et nytt intervju. På disse 3 månedene hadde imidlertid fruen skiftet kandidat, fra Obama til McCain. Begrunnelse? De kjørte alltid hver sin bil til jobb (merk; felles hjem og garasje, samme arbeidssted, ingen barn i barnehage…), men nå hadde altså bensinprisene steget så markant at hun valgte å stemme på den som kunne fikse dette. Og av de to kandidatene var det kun McCain som hadde lovet å bore etter mer olje…
Nå er det en del bileiere i “landet uten fortau”, og hvis de nå begynner å tenke sånn alle sammen kan det jo bli en mer spennende stemmetelling enn meningsmålingene skulle tyde på kanskje. Well, om to dager har vi fasiten – i og med at jeg ikke sjøl kan stemme der borte får jeg håpe Nils stemmer rett… 🙂
…og til denne bloggs ene faste leser, get well soon! 🙂

9/11 ; nine-eleven ; 11. september


I dag er det fire år siden to passasjerjetfly ble styrt rett inn i hvert sitt tvillingtårn i New York. Jeg husker jeg satt på jobb den dagen i 2001, klokka var litt over tre når noen kolleger begynte å oie om at et småfly hadde krasjet med Twin Towers. Så fikk vi vite at det var en Boeing 737. Jeg husker enda følelsen da vi på direkten så jetfly nr 2 treffe det andre tårnet. Jeg husker jeg hadde vanskelig for å fatte at dette var mulig… Derfra ble tragedien behørig dekket i alt som kunne krype og gå av media, og jeg og de fleste jeg kjenner satt naglet til vekselvis CNN, NrK, TV2 og andre nyhetssendende kanaler med mer og mer grøsse-gåsehud på kroppen. Når de stakkars innesperrede langt oppe i tårnene begynte å hoppe ut for å unnslippe flammenes rov, da, da… *dobbel-grøss*

Sent på høsten 2003 tok jeg turen innom New York for å besøke noen venner, og en forblåst og iskald ettermiddag stakk vi nedom Ground Zero. Det hersket en merkelig stemning i hele området, og grøsse-gåsehuden fra 11. sept to år før gjentok seg i full styrke. Selve opprydningsarbeidet begynte da å nærme seg slutten nede i selve “tomta”, men flere av skyskraperne som sto tett ved bar fortsatt preg av hendelsen – sotete vegger, knuste vinduer, én sto med et gapende hull i veggen fortsatt. Fåmælte og tankefulle trakk vi oss tilbake til en bar på Wall Street, og først etter et par Long Island Ice Tea gikk samtalen noenlunde normalt igjen.

Hva som gjør at akkurat denne terrorhendelsen har gjort sånn inntrykk kan man jo spørre seg om. Jeg antar vi som flyr mye kunne identifisere oss direkte i det dramaet som måtte ha utspilt seg i de kaprede flyene. I tillegg var det jo en av de mest storslagne (litt merkelig ord i denne sammenhengen, men jeg kommer ikke på noe bedre i farten) aksjonene inntil da.

At hendelsen samtidig fikk klodens mest pisseredde og ultranervøse nasjon til å gå heeelt i vranglås hører vel oxo med i historien. De gangene jeg har vært innom USA etter dette har vi stått i timevis i kø for å bli kontrollert før vi slippes inn, selv med maskinlesbart pass, ferdigsjekkede fingeravtrykk og ferdigsjekket ansiktsfoto. I tillegg passer soldatvakter på alle bruer, tunneler, offentlige bygninger og monumenter, og de kikker inn i bilen eller drosjen din når du kjører inn i boligområder om kvelden. Og fullmaktene til hvor mye overvåking som tillates utvides hele tiden. Kan tenke meg gutta i departementet for indre sikkerhet har henta inn både en og to rådgivere fra det gamle øst-tysklandsregimet… Ikke for det, enkelte politiske partier har jo overvåkingssvin på skogen i dette landet også – uten sammenligning for øvrig. Hehe, lurer på hvor lang tid det går før DE får en “jeg vil se mappa mi”-aksjon på trappa til parlamentet…?

Uansett, i dag går mine tanker til alle de som møtte døden i denne terroraksjonen for fire år siden. Ett minutts stillhet fra nuh…