Applaus i rushtrafikk

Hadde en typisk “før døden-opplevelse” i går morges. Jeg var allerede litt sent ute til jobb, og skulle i tillegg svippe min datter innom skolen først. Vi var akkurat kommet inn i en tett trafikert, smal, enveiskjørt gate med parkerte biler på begge sider, da følgende skjer; Container-lastebilen som ligger én bil foran oss bremser opp og dobbelparkerer inntil den ene rekken med parkerte biler. Mellom oss og lastebilen blir en svært forsiktig pensjonist i en gammel, men knapt innkjørt Mitsubishi Carisma bare stående passiv, uten gjøre tegn til forsøk på å klemme seg forbi. Bak fylles gaten opp av morgentrøtte bilister som er for sent ute til både det ene og andre… Snart tutes det verre enn i byer på langt, langt sydligere breddegrader. Containerbilsjåføren affiseres ikke det aller minste, han har begynt å losse vogna. Det virker som om han gjennom et svært ulykkelig ekteskap har opparbeidet seg mange års trening i å stenge ute alle former for syns- og hørselsinntrykk. Og den allerhelv…. ja, dere skjønner hvem jeg mener, TØR ikke ta sjansen på å ripe opp sidespeilene sine i et forsøk på å komme forbi. Det er da undertegnedes tålmodighet revner. Jeg út av bilen, og spretter opp foran hattkaillen for å dirigere ham framover. I all tutingen føler jeg meg nesten som Herbert von Karajan foran filharmonikerne i Berlin. Gubben tok regi og begynte å rulle framover, jeg antar han skjønte at flere ville rive ham ut av bilen og kjøre den fram for ham om han fortsatt forble passiv… 3 sek etterpå var jeg på tur inn i min egen bil igjen, og da; ut av bilvinduene på bilene bakover stikkes det ut hoder som plystrer, roper og hoier “takk skal du ha” og lignende – jeg så tilogmed et par hender i været som klappet…. De som få sekunder tidligere var en regelrett lynsjemobb gikk rett over i modusen “applauderende cowboys som nettopp har fått høre at drinks are on the house”, for å holde oss til den sjangeren. Hehh, snedig egentlig – hvor fort det kan snu…

Skolestart

Lillefrøkna her i huset begynte på sitt 1. år i videregående skole i dag – forøvrig den samme som undertegnede har 3 års hukommelsessvikt fra… Ved arbeidstidens slutt fikk jeg henne i tale, jeg var naturlig nok spent på førsteinntrykket hennes. Det lot ikke vente på seg: “Aill dæm kula’n kom i klassen dær hu kjipe (sensurerer navnet til en jente i parallellklassen på ungdomsskolen) ska gå, mens aill nærrdan ska gå i klasse med …? ”

Jaja, utsagnet brakte tilbake noen av minnehullene fra mine egne tre år som Bambi på utdanningsglattisen. OM hun har rett, er jeg glad for det. Kunne bare de “nærrdan” påvirke henne til å interessere seg også for annet enn det faren drev med av “extracurriculars”, så skal jeg være glad…